Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop

Jeg ventet og håpet på Herren. Han BØYDE seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell, og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud.

Tenk at Gud bøyde seg ned til meg! Jeg tenker litt for mange ganger at jeg må få til å strekke meg opp til Gud. Gud som er nidkjær og hellig, han må jeg nå opp til. Og så prøver jeg så godt jeg kan, og oppdager stadig vekk at det gode jeg kan aldri blir godt nok.

Men så bøyde han seg til meg! I dette ligger selve evangeliet. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil.2,6-8).

Tenk å få ha en frelser som bøyer seg ned til oss, som stiger ned fra sin himmel, gir avkall på alt, for å gi oss alt med ham. For et budskap å gå med til alle som strever med å få det til, strever med å nå opp til Gud. Han bøyde seg til meg, i nåde. Og så får jeg strekke armene i været, bli tatt tak i, og bli løftet opp.