Hvor skal jeg gå?

Jeg er vokst opp med Jesus. Søndagsskole og bedehus var en del av livet mitt fra jeg var helt liten. Hver kveld ba vi også aftenbønn. Da faren min ble kreftsyk, ba vi særlig mye. Da var jeg fire-fem år. Far døde da jeg var fem og et halvt. Da var jeg overbevist om at jeg skulle møte ham igjen etter døden.

 

Senere har jeg iblant vært i tvil – og usikker på troen min. Jeg er ikke den eneste som har det slik. I Johannes-evangeliet står det et sted at «mange av hans disipler trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham». Det fantes altså mennesker som regnet seg som Jesu etterfølgere, og som trakk seg bort fra Jesus når han ble upopulær. For det skjedde innimellom. Jesus var en mann som tiltrakk seg mennesker og skapte folkevandringer. Men han var også en som til tider overrasket og sjokkerte.

 

Når Jesus opplevde at mange vendte ham ryggen, stilte han de tolv disiplene spørsmålet: «Vil også dere gå bort?». Kanskje var de fristet. Det er lettere å være med i en bevegelse som vokser, som tiltrekker seg folk, som er populær ­­-- enn å oppleve tilbakegang, og kanskje attpåtil forfølgelse.

 

Svaret kommer fra Peter. Han sier: «»Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6,68-69).

 

Jeg liker svaret. Det forklarer på mange måter hvorfor jeg selv holder fast på Jesus. Peter spør: «Hvem skal vi gå til?». Han tenkte at han trengte et alternativ. Å klare seg alene var ingen mulighet. Det samme tenker jeg. Uten Jesus har jeg ikke noe håp i døden og ingen redning.

 

I tillegg sier Peter om Jesus at han er «det evige livs ord» og «Guds hellige». Slik sett er han helt unik. Jesus sa ikke bare kloke ord, han var selve Ordet. Og han var utsendt av Gud. Det var Peters overbevisning. Og det er hva jeg selv tror. Det er noe jeg er blitt opplært til, men også noe jeg selv har testet ut hele livet. Og stadig opplever jeg at Bibelen taler sant om hvem Jesus virkelig var.

 

Derfor går jeg ikke bort fra troen på Jesus.

 

Espen Ottosen