Ordet ble menneske
Av: Mette Goa Hugdal -
"Og Ordet ble menneske
og tok bolig i blant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet" Joh. 1, 14
Nå et det advent, og det er tida for å tenke på jula - igjen. Som de fleste andre i Norge, har jeg feira jul hvert år hele livet, og nå ser jeg at det begynner å bli en del julefeiringer tilsammen...
De siste årene har jeg oppdaget at julebudskapet slipper taket i meg først langt utpå våren, og nå det siste året har jeg visst ikke kommet lenger enn til barnet i krybben.
Dess eldre jeg blir, desto større og sterkere blir mysteriet!
’Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss’
- leser vi og siterer vi. For noen ord, og for et utsagn! Hvem kan forstå noe slikt?! Gud selv, den opphøyde, den hellige, den rene og Allmektige, ble gjennom Jesus inkarnert; Gud tok på seg menneskekropp, og med ett var den Allmektige kommet helt nær! Helt nær også dem som i tidligere tider ikke kunne komme helt inn i det aller helligste i templet. Nå talte han også direkte til dem som ikke var utvalgt til profet eller prest. Nå møtte han alle med et ’KOM’! Den usynlige Gud hadde fått et ansikt, en kropp, ei adresse her på jorda.
I ei fotnote i Johannesevangeliet fortelles det at det å ta bolig også kan oversettes ’å slå opp sitt telt’. I Norge forbinder vi kanskje et telt som noe midlertidig og slett ikke noe som ligner på en heim. I Mongolia, der vi har bodd noen år, er ordet for teltet mange bor i, ’ger’, det samme ordet en bruker for heim. Der har en alt en trenger, og der kan en bo lenge.
Jesus har slått opp geren sin mellom oss- han har flytta til oss, til vårt nabolag. Ennå ønsker han å være så nær oss at vi ser, hører og merker at han ønsker oss velkommen helt inn i Hans herlighet, i Hans nærvær, det som er fullt av nåde og sannhet- i Jesus er begge deler fullkomment forent. Der finnes nåde, framtid og håp.