Tro

Jeg tror på mye rart. Jeg tror på solfylte, trønderske sommere. Jeg tror på snø til jul. Og jeg tror at Rosenborg vinner serien. Det tror jeg alltid.

De vitenskapelige bevisene for alt dette er det så som så med. Statistisk er det heller ikke spesielt lett å begrunne disse overbevisningene. Ikke en gang hvis vi leser tippeligatabellen i skrivende stund - men det kan vi snakkes om i november. 

Noen sier at de tror på mennesket. Det gjør jeg også. Den dagen vi slutter å tro på oss selv, er vi ille ute. Og så tror jeg på Gud, som har skapt mennesket og gitt det verdi. 

"Jasså, tror du på Gud?" kan noen si til meg. "Ja, såklart jeg gjør det," svarer jeg da, med største selvfølgelighet. "Gjør ikke du?"

Det er mye som er viktig for meg. Familie, venner, jobb og trønderske seriemesterskap. Men ingen av disse kan tilby det samme som Gud kan tilby meg; sin egen sønn hengt på et kors for å gjøre slutt på avstanden mellom meg og ham. 

"For at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Tro trenger ikke alltid være lett. Sannsynligvis er det slik fordi tro ikke kan bevises av vitenskapen. Men dersom Bibelen er sann, er Gud like fullt en sannhet uansett om jeg og du tror det eller ikke. 

Heldigvis er ikke frelsen et spørsmål om hvor sterkt eller svakt vi greier å tro. En klok dame sa det slik: "Om min tro er liten, kan den ikke gripe noe mindre enn Jesus. Om min tro er stor, kan den ikke gripe noe større enn Jesus."

Det frelsen derimot er et spørsmål om, er hvorvidt livet skal fortsette evig eller ikke. Jeg velger det første.