Troen

”Jeg ber om at deres samfunn med deg i troen må være virksomt ved innsikt i alt det gode vi har i Kristus.” Filemon vers 6

For meg er det en stadig hjelp og trøst å se hva Guds ord sier om troen. Hva troen er og hva som skaper tro. Troen er ikke noe jeg har til odel og eie. Troen er ikke noe jeg kan gjøre med som jeg vil. Troen er ikke et valg eller en bestemmelse jeg har tatt, selv om det også er mange valg som må gjøres i livet i møte med Gud.

 

Troen er noe som kommer. Det står slik i Rom 10:17. Ved ordet om Jesus skapes tro og tillit. Jeg som er langt på avveier og som så vidt aner hvilken situasjon jeg er i, får høre at Gud har ordnet opp i alt for meg (Jes 53:6). I sin kjærlighet har han gitt sitt liv for å berge meg (1 Joh 4:10). Han, den evige, hellige og allmektige Gud, bøyde seg ned og tok syndens konsekvenser inn over seg så jeg skulle gå fri (2 Kor 5:21). Dette budskapet, som Guds ord kaller for evangeliet eller ordet om korset (Rom 1:16; 1 Kor 1:18), har kraft i seg til å skape liv der det ikke er liv. Det er det som skjer når jeg hører om Jesus – og troen kommer, fordi Jesus kommer til meg i ordet sitt. Han møter meg, taler til meg og forsikrer meg om sin kjærlighet og seier. Da skapes, kommer troen. Dette er det nye liv, det evige (Joh 17,3). Samfunnet med Gud, som gikk tapt i syndefallet, men som skapes på ny ved ordet om Jesus. Og slik forblir det. Troen er liv og må stadig ha ny kraft for å leve. Derfor er det så nødvendig for meg, stadig på ny å få og eie ”innsikt i alt det gode vi har i Kristus”.

 

En stor rikdom i livet med Gud er at vi deler samfunnet med andre troende. Et samfunn som springer ut av kjennskapet til Jesus. At jeg får kjenne han, ja, hva mer er: være kjent av han (Gal 4:9). Dette samfunn går på tvers av alle andre synlige skillelinjer – økonomiske forskjeller, klasseforskjeller, men også på tvers av de skiller som kommer av ulike syn og meninger i så mange spørsmål. Derfor er det så godt å møte andre troende, mennesker som kjenner Jesus, og få styrke hverandre ved vår felles tro (Rom 1:12).

 

Her i Filemon vers 6 ber Paulus om at troens samfunn må være virksomt. Hvilke utslag dette får skal ikke jeg si så mye mer om her, men to viktige ting blir klart for oss. For det første. Når det er nødvendig for Paulus å be om dette, betyr det at troens samfunn ikke blir virksomt helt av seg selv og ei heller uten motstand. Også når kristne mennesker kommer sammen kan det lett bli slik at mer synlige saker og interesser får styre og prege oss i møte med hverandre. Dette forårsaker stor åndelig fattigdom og gjør oss til lette bytter for sjelefienden. For det vi i realiteten gjør er å regne mer med oss selv og våre egne ressurser, enn med vår Herre Jesus Kristus. Da kan vi ha fine fasader og forsamlingshus, men sitter igjen med lite åndelig kraft. For det andre viser ordet oss hva det er som gir næring og kraft ikke bare til troen, men også til troens samfunn. Det er at vi stadig får se inn i alt det gode vi har i Kristus! La oss be med Paulus, at også vi får rikelig erfare dette.

 

Som kun vet at takke og love!  (Sangboken 420 v4)